‘Flink pike’-syndromet er verdenskjent blant alle verdens kvinner, og kjennetegnes ved at man ved enhver tid jobber for å yte i forhold til et visst prestasjonsnivå for å føle godkjennelse i samfunnet. Forskning viser at opphavet til dette ‘syndromet’ stammer helt fra moralkodeksen mange mødre tilfører sine døtre, ved å si ‘Har du ikke (…) Men du BURDE jo!’ I teorien, om en oppgave har blitt noe man BURDE i stedenfor noe man HAR LYST TIL, er det kanskje gått litt for langt.
Jeg sitter ikke å påstår av at jeg lider av dette flink pike-syndromet, eller noe annet for den saks skyld, men akkurat nå har jeg veldig mye burde-oppgaver på skolen. Essay på 2500 ord, gruppeeksamen og web-oppgave innlevering. Alt skal leveres innen utgangen av november. I utgangspunktet er disse oppgavene burde-oppgaver, og det er strengt tatt oppgaver jeg MÅ gjøre, for å stå og opprettholde et godt karraktergrunnlag. Men akkurat nå er jeg faktisk egentlig bare der at jeg har så inmari lyst. I går fikk jeg nemlig tilbake en oppgave fra faget Kommunikasjon og Informasjon, og jeg fikk en strålende A!!! Det var riktignok gruppearbeid, så det ver jo ikke akkurat bare min fortjeneste, men det å få toppkarrakteren gav utrolig mye pågangsmot til å fullføre disse andre innleveringene jeg har, og å få bra karakterer selvfølgelig. Siden jeg nettop har funnet ut hvor utrolig mye en A inspirerer skolearbeidet, er det kanskje det man burde sikte til når (!) man gjør en skoleoppgave, men uansett – hvem jobber egentlig for å bli nest best? Det er vel ingen som trener på landslaget i fotball for å bli nest-toppscorer for eksempel? Og når man legger inn ‘alle kluter’ og gjør det beste man kan, det er bra nok det!
Legg igjen en kommentar hittil
Legg igjen en kommentar
